En sterk historie

Hei♥

Når jeg logget på facebook i stad så fikk jeg en melding av ei jente som lurte på om hu kunne få lov til å skrive ett anonymt innlegg på bloggen, der hun fikk fortalt sin opplevelse til andre kjente eller de som sliter med det samme.. Her er innlegget hennes:

__________________________________________________________________________________

Det her er et innlegg om mobbing. Om at alle som blir mobbet
MÅ ha et håp om at det blir bedre! Noen av dere som kjenner Kristin godt, kommer sikkert til å skjønne hvem jeg er, men jeg vil allikevel fremstå som anonym. Jeg vil starte med at ALT
jeg skriver om i dette tilhører fortiden, og INGENTING av
dette skjer mer.


Jeg har blitt mobbet. Mesteparten av livet mitt. Fra 1.
klasse ble jeg muntlig mobbet at medelever, både
klassekamerater og eldre medelever. Jeg ble mobbet fordi jeg
var større enn normalt, jeg hadde hofteproblemer så jeg løp
saktere enn de andre, jeg var en ekstrem guttejente og passet
best inn med gutta(det er og gjør jeg fortsatt) og jeg hadde
litt mørkere stemme enn de andre jentene. Jeg ble kalt feita
og mann og folk lo av meg da de så den feite, treige jenta
løp. Da jeg var liten, jobbet pappa i et firma som gjorde at
han reiste mye i helgene. Mamma har et stort temperament og
hvis jeg var ulydig eller ikke gjorde som mamma ville, så slo
hun meg og noen ganger endte det opp med blåmerker og
neseblod. Ikke fordi hun slo hardt, men fordi jeg har følsom
hud og følsomme blodårer. Dette foregikk fra jeg var bitteliten til
rundt 4.-5. klasse. Da vi begynte i 5. klasse, fikk vi en del
nye elever i klassen, da en av barneskolene i området ble
lagt ned. To av disse elevene ble mine nye fiender. De mobbet
meg muntlig, og fikk med seg alle guttene og noen av jentene i klassen på laget.
Da jeg gikk på storskolen fikk jeg en voksespurt, og var
plutselig høyere enn alle jentene og noen av guttene i
klassen. Da begynte begynte de, som hadde mobbet meg før, og noen
av jentene i klassen å klatre på meg og slå og sparke meg for
å "få meg lavere". Jeg ble klassens nye punshing bag og
klatrestativ. Dette varte til vi var ferdig i 7.
klasse.


Da jeg begynte på ungdomsskolen, hadde jeg et sterkt ønske og
håp om å ikke komme i klasse med noen av mobberne mine.
Selvfølgelig kom jeg i klasse med de to som var verst til å
mobbe meg. De fortsatte, som på barneskolen, å slå meg og
kalle meg mann. Jeg gikk hver dag og ønsket at jeg var død.
Jeg VILLE dø, jeg ville ikke eksistere, jeg følte at ingen
brydde seg, og at jeg ikke var verdt noe. Da vi kom i 10.
klasse og skulle velge skole, så valgte jeg skoler som ikke
lå i byen min, fordi jeg hadde et sterkt behov for å komme
meg unna disse mobberne. Jeg hadde et håp om å komme til et
sted der ingen visste historien min, og jeg kunne starte med
blanke ark. Heldigvis fikk jeg ønsket mitt oppnådd, og jeg
har nesten ikke sett mobberene mine siden
ungdomsskolen. Jeg vil også påpeke hvor utrolig dårlige lærerene jeg hadde på ungdomsskolen og barneskolen var til å ta tak i mobbing, selv om både jeg og foreldrene mine sa ifra.
Etter at jeg begynte på videregående, har jeg fått et helt nytt liv. Jeg begynte å trene, jeg går nå også VG2, jeg vet hva jeg vil bli, jeg har nå også en kjæreste som jeg elsker utrolig høyt, mange nye og gode venner som jeg er utrolig glad i og jeg har
blitt mye lykkeligere. Og viktigst av alt: jeg blir ikke
lenger mobbet!

__________________________________________________________________________

Jeg synes denne jenta er en utrolig tøff person som vil fortelle dette til andre. Masse skryt for det <3
Husk, dette er IKKE min opplevelse!

Gjerne del dette innlegget videre for å gjøre denne jenta glad, hun fortjener det virkelig :) (trykk på liker-knappen nederst).

-KRISTIN

 

 

  4 kommentarer på "En sterk historie"

Postet av: Silje Hagen
be strong girl
11.09.2012, 21:03
Postet av: AnneSundal
åherregud, begynte nesten å grine når jeg leste det.. :( Hun må stå på videre, og være sterk! :)
11.09.2012, 21:07
URL: http://www.anneogkristin.blogg.no
Postet av: pernille
Å herregud så sterkt! Leste det på øving, og jeg satt med tårer i øya!
11.09.2012, 21:11
Postet av: Anonym Blogger
Tusen takk alle sammen:)<3 det var vanskelig for meg å skrive innlegget, men det var enda vanskeligere å bære på det så lenge... Jeg glemte også å meddele at mamma nå er den personen jeg kan snakke med det meste om, og jeg er utrolig glad i henne<3 tusen takk for all støtte, til dere som har kommentert, likt, delt og bare lest historien min!
12.09.2012, 20:23

Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:

Follow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on Bloglovin


Kristin Lehne

+ Legg meg til som venn


Kontakt/sponsorer: kristinlehne1@gmail.com



Follow on Bloglovin
hits